Folk Flest Filmproduksjon A/S

Les hva regissør Lene Dreyer sier om filmen:

Av Stephanie Skabo

Kan du fortelle kort om filmen?

I 1987-90 ble 15.000 babyer i Romania smittet med HIV. Tragedien skjedde da de ble vaksinert med urene sprøyter; en tragedie myndighetene aldri har beklaget. Da to nyskilte, deprimerte forretningsmenn fra Bergen tilfeldigvis fikk høre om HIV-skandalen, bestemte de seg for å skifte fokus. Gjennom sin egen stiftelse prøver de å gi 130 unge HIV-syke et nytt liv. Tre av dem er Mirela, Irina og Paula som alle lever i dyp fattigdom.

Hvordan ble du involvert i dette prosjektet?

Jeg fikk tilfeldigvis høre en historie om norske ANSA-studenter som skulle på dugnad på et barnehjem i Romania høsten 2005. De skulle kjøre buss og betale reisen selv. De skulle også ta med masse utstyr de hadde samlet inn. Jeg likte historien om disse unge menneskene som ville betale for å hjelpe; som ville bruke deler av ferien sin på å bidra et sted det virkelig trengs. Jeg ringte hun som var initiativtaker fordi jeg begynte å tenke at dette kunne være et fint filmprosjekt. Det var hun som fortalte meg at barnehjemmet de skulle reise til ble drevet av en stiftelse i Bergen som ble startet av to forretningsmenn. Jeg tok straks kontakt med disse to mennene, Ove Haugsdal og Bjørn Storegjerde, og møtte dem to uker senere i Bergen. Deres historie rørte meg dypt.

De hadde startet Adina-stiftelsen i 2001 da de var nyskilte og deprimerte. Da hadde de innsett at det må finnes andre ting å bruke energien på enn å være deppa når vi tross alt bor i et av verdens rikeste land. Jeg tenkte; hvor mange i Norges land trenger ikke å komme seg ut av depresjoner og tungsinn? Det er altfor lett å grave seg ned i sine egne sorger og forbli i kjelleren, istedet for å løfte blikket og se på andre som faktisk har langt bedre grunn til å sørge enn mange av oss som både har mat på bordet, jobber og hjem. Jeg tenkte også at den beste følelsen et menneske kan ha, er å bidra og hjelpe. Hvorfor gjør ikke flere av oss akkurat det? Da bestemte jeg meg for å lage en film som skulle vise at det å hjelpe andre også kan hjelpe deg selv. At det å engasjere seg er en vinn-vinn-situasjon, og at en depresjon faktisk kan overvinnes ved å strekke ut en hånd til andre. Jeg og fotograf Line Lyngstadaas ble med studentene til Romania og filmet dugnaden på barnehjemmet som Adina Stiftelsen drev.

Alt dette skjedde i løpet av tre uker, og ettersom vi var i Romania fikk vi møte flere av barna stiftelsen hjalp. I tillegg til å drive et barnehjem for foredreløse barn, fikk vi høre om fadderprogrammet deres. Der hjelper de HIV-syke barn som bor hjemme, men som er så fattige at de trenger økonomisk hjelp til mat. Disse barna ble smittet fordi sykepleiere og leger heller solgte engangssprøytene de hadde fått fra vestlige land, enn å bytte sprøyter før de vaksinerte nyfødte barn. Eller der steriliseringen av flergangsutstyr ble gjort i kaldt vann pga strømmangel. Romania var på den tiden et u-land etter kommunistdiktatoren Ceausescus vanstyre i 20 år, og korrupsjonen florerte.
Denne skandalen rammet altså 15.000 barn, og da vi fikk møte noen av dem var det umulig å holde tilbake både tårene og tankene om at denne historien må fortelles. Noen må skildre uretten som ble begått, en urett som aldri er blitt beklaget av rumenske myndigheter. Stiftelsen tok oss først med på besøk til Paula som ikke visste at hun hadde HIV. På grunn av høy stigmatisering av HIV-syke i Romania, der de risikerer å bli kastet ut av skolen hvis HIV-diagnosen blir kjent, hadde ikke moren tort å fortelle sin 15-årige datter sannheten. Like etterpå møtte vi også Irina som bor på en søppelfylling. Da jeg kom hjem hadde også mitt liv forandret seg. 10 dager i Romania var nok til at jeg innså at heller ikke jeg har noen grunn til å sutre over småting som ikke går min vei. Jeg bestemte meg for å fortelle disse barnas historie. Jeg valgte dermed å kutte ut historiene fra barnehjemmet for å dykke dypere inn i historiene til de som ble rammet av HIV-tragedien.

Hvordan fant du og møtte de 3 jentene i filmen og hvorfor valgte du å fortelle nettopp disse tre historiene?

Det var folkene i Adina-stiftelsen som hjalp meg å møte flere av de HIV-syke barna. For å kunne filme dem måtte vi love at filmen ikke skal vises i Romania, fordi de frykter å bli frosset ut fra lokalsamfunnet, venner og skoler hvis HIV-hemmeligheten deres blir kjent. Jeg møtte flere barn, men valgte til slutt å fortelle historiene til Irina, Mirela og Paula. De er tre jenter som tør å være åpne og vise både sin livsglede, sin sårbarhet og bitterhet. Etter tre års filming har jeg fått veldig god kontakt med jentene, og det er blitt viktig for meg å fortelle historien på en rettferdig og ærlig måte, samtidig som at jeg vil vise deres sterke, varme og kule sider.

Var den tider hvor det hele ble for sterkt for deg?

Ja, jeg må innrømme at filmprosessen også har ført til depressive stunder for meg. Det føles, for å si det mildt, helt forferdelig å filme fattigdommen disse jentene lever under, og samtidig stille dem de vondeste spørsmålene på jord. Jeg gruet meg ofte i dagesvis for å spørre jentene og familiene deres om tragedien som rammet dem. Jeg visste at jeg ved å stille spørsmålene mine vred en skarp kniv rundt i hjertene deres. Det var tungt.

Hva er filmens “ultimate message?”

"Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen." Jeg elsker denne lille setningen som rommer så uendelig mye.